Jeg har mange baller i luften når det gjelder hobby. Jeg strikker, hekler, hakker, pjoner, broderer, tegner, maler, perler, klipper og limer. Pluss en god del mer som jeg ikke kommer på i farten. Men her finner du da bilder av en del av det jeg lager. Skal prøve å være flink til å oppdatere så snart noe nytt blir produsert :)Har aldri hatt en bloggside før, så vi får se hvordan det går ;)

torsdag 27. februar 2014

Det skal ikke være enkelt...

"Alle har vi noe og slite med" og "Er det ikke det ene, så er det det andre" heter det, og det som kan virke som en bagatell for noen er verdens undergang for andre.


Jeg har blitt kalt hypokonder og sutrete opp gjennom årene, men migrene er en virkelig vond sykdom som jeg har slitt med siden jeg var 10 år gammel. Det at jeg hadde hodepine før migrenen slo ut i full blomst husker jeg nesten ikke, men at jeg brukte å hvile i putekroken i klasserommet har jeg et svakt minne av. De sa jeg trengte briller, så jeg fikk meg et par uten at det hjalp noe nevneverdig. Følte meg bare sjøsyk når jeg brukte de... Jeg kan ennå huske det første anfallet. Det var en onsdag, og jeg hadde fått en snøball i det høyre øyet iløpet av storefri. Vi hadde gym i de siste timene, og jeg var med helt til den ene foten begynte å føles så rar. Det begynte ytterst i tærne på høyre fot, og spredte seg oppover til hele foten, leggen og låret var nummen og tinglete. Det kjentes ut som foten sovnet, selv om jeg var i aktivitet. Men det stoppet ikke der. Denne tinglete følelsen spredte seg oppover siden, og ut i armen, helt ut i fingerspissene på høyre hånd. Da det hadde spredt seg opp høyresiden av ansiktet begynte jeg å få synsforstyrrelser også. Alt nede til høyre i synsfeltet flimret og jeg begynte å bli kvalm. Jeg var jo bare 10 år gammel, så dette var alt veldig skummelt, men å si til læreren at foten hadde sovnet eller at det prikket i armen, fikk meg bare til å virke sutrete, og de trodde sikkert jeg bare sa det for å slippe gymmen. Når jeg endelig gikk av bussen og var kommet meg hjem, hadde hodepinen begynt i venstre tinning. Jeg husker ennå jeg lå på sofaen i flere timer og hylte av smerte, helt til kvalmen var så ille at jeg endelig klarte å kaste opp. Da endelig sovnet jeg av utmattelse og hodepinen ble bedre. Foreldrene mine hadde ringt lege rett før jeg kastet opp, men det ble ikke så vi dro, siden alt ble bedre så snart jeg hadde kastet opp. Torsdag uken etter fikk jeg min første mens. Så hver måned deretter hadde jeg migreneanfall ca. 1 uke før jeg fikk mensen. Det var jo andre triggere også, men de var jeg ikke obs på da, så å ha ett anfall i uken ble en vane. Jeg fikk jo migrenemedisiner og kvalmetabletter, men de hjalp ikke noe særlig. Det var ikke alltid jeg kastet opp etter jeg fikk denne medisinen, men det var nesten bedre de gangene jeg kastet opp, for da visste jeg at det verste var over. Depresjonene som fulgte med migrenen var så ille at jeg ville bare gjøre slutt på alt i løpet av tenårene. Jeg prøvde t.o.m. et par ganger, men pillene jeg hev i meg var ikke sterke nok. (HELDIGVIS!) 
Det var det verste jeg noen gang har gjort mot foreldrene mine! Uttrykkene deres, og alle samtalene som fulgte etter de fikk vite det, var grusomme! Det at jeg ble mobbet fra barnehagen og opp fordi jeg var feit, bidro også til det å ville ta livet av meg... Jeg var jo aktiv, og jeg åt ikke så mye at jeg ikke skulle klare å ta av meg noen kilo med all den treningen jeg gjorde. Men den gang ei! 

Jeg har vært gjennom mange forskjellige migrenemedisiner, men ingen har egentlig hjulpet. Jeg har prøvd piller, nesespray og sprøyter uten at de har lettet på migrenen. Migrenen og symptomene har endret seg med årene, noen til det bedre og andre til det verre. Det begynner ikke lengre i foten, men hånden, ansiktet, halsen og tungen dovner ennå bort, og hjernen henger ikke helt med på det som skjer rundt meg. Det beste er om jeg kan ligge i et mørkt, stille og kjølig rom uten noen spesiell lukt. Ord og lyder gir ingen mening, og det å forme noen vettige ord selv er svært vanskelig. Jeg kaster ikke opp lengre, men hodepinen kan sitte i opptil 3 dager før jeg klarer å fungere normalt igjen. Jeg har vært i MR, og til nevrolog etter nevrolog, før jeg tilslutt hadde et så kraftig anfall i begynnelsen av 20-årene, at jeg ble kjørt på legevakten for å få morfin. Der var det en helt allminnelig, allmennpraktiserende lege som var på vakt. Etter jeg hadde fått morfinsprøyte spurte han noen spørsmål om symptomene og hvilken medisin jeg brukte. I.o.m. at den medisinen jeg hadde på den tiden ikke hadde noen nevneverdig virkning, skrev han ut en ny resept på annen medisin. Og vet dere hva? Det er den medisinen som har fungert best! Det er en rød trekant på esken, og det skjønner jeg godt for jeg blir skikkelig trøtt av disse tablettene. Jeg bruker ennå denne medisinen, og får ikke lengre panikk når jeg kjenner at et anfall er på vei. Jeg bør fortsatt legge meg ned når anfallet kommer, men nå kan jeg faktisk klare å sove meg gjennom de verste symptomene og kun ha migrenen å slite med etterpå. For som mange med migrene sier, så er det ikke nødvendigvis selve hodepinen som er det verste ved anfallet. Det er alt det andre!

Det jeg vet jeg må ta hensyn til er:

LUKT:
Wunderbaum
Vindusvask
Gymsaler

SYN:
Sterkt lys
Flimrende lysrør
Sollys
Å gå med hvite klær/sko

HØRSEL:
Mye bråk og ståk
Høye lyder

MAT:
Rødvin
Prim/Brunost
Lakris med frukt-/bærsmak

KROPPSLIG:
Få nok søvn
Spise regelmessige måltider slik at blodsukkernivået holder seg jevnt
Unngå stress
Unngå sterke følelser (sinne spesielt)
Unngå slag mot hodet
Unngå for mye varme

Med årene har jeg også funnet ut at det å sitte med håndarbeid hjelper på å holde migrenen unna. Jeg vet ikke hvorfor, men for meg er det å strikke eller hekle total avslapning, så det har vel noe med det å gjøre kanskje. Jeg har også prøvd meditasjon noen ganger, men da må jeg være i rette humøret til det, ellers sovner jeg bare. Jeg våkner svært så uthvilt, men føler jeg ikke egentlig har fått det rette ut av øvelsen...

Hver dag sitter jeg med ett eller annet håndarbeid, og nå er jeg nede i 3-4 migreneanfall på ett år! HURRA! Såfremst jeg klarer å unngå de andre triggerne, så er mensen nå den eneste utløseren av anfall. Jada, jeg har bare 3-4 perioder i løpet av et år, og grunnen til det er noe som heter PCOS (Polycystic Ovarian Syndrome). Hva dette er, og hvordan det påvirker meg personlig, kan jeg komme tilbake til i en annen blogg. Jeg har nettopp bestilt meg noen bøker om nettopp dette, og mange av de fysiske og psykiske problemene jeg har tilskrevet migrenen kan vise seg å stamme fra PCOS. T.o.m. migrenen kan vise seg å stamme fra dette syndromet! Det fant jeg ut tidligere i dag (i går morges) da jeg ramlet innom denne bloggen: http://conqueryourpcosnaturally.com/

Her inne fant jeg svar på nesten alle problemer jeg har hatt med kroppen min i alle år! Jeg har ikke lest gjennom alle postene ennå, men det kan godt hende at jeg finner svar på alle mine spørsmål og problemer der inne :) Endelig ser det ut som det er lys i enden av tunnelen når det gjelder svar :)

Men nå skal jeg krype under dynen og sove noen timer før jeg skal opp og hekle videre på mitt neste prosjekt ;) Bilde av det kommer i neste blogg ;)


2 kommentarer:

  1. Nei det skal ikke være enkelt det er det nok mange som har erfart. Møte med helsevesenet kan være problematisk og jeg pleier å si at man må være frisk for å være syk. Som regel må man finne ut av ting selv. Godt at du endelig har funnet et svar.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar i bloggen min :) Bare det å vite at andre enn en selv sliter med det samme, hjelper jo veldig. Så når jeg klarer å finne informasjon om ting jeg går og grunner på, blir ting litt lettere.

      Slett